MOSETERTOPPEN

etter nærmere avtale

350 nye hytter, 400 leiligheter, nytt moderne servicesenter og SPA hotell. Når Hafjell Alpinsenter tar et nytt skritt i utviklingen av destinasjonen Hafjell, skal en være lang i steget for å holde tritt.

– Mosetertoppen blir den største utbyggingen i området til nå, sier Stein Plukkerud som er daglig leder i Mosetertoppen AS og ansvarlig for utbyggingen. – I tillegg er Mosetertoppen det området i hele destinasjonen med best beliggenhet. – Hele området ligger perfekt til i grenseområdet mellom alpinanlegget og høyfjellet, forteller Plukkerud. – Hver eneste tomt har praktfull og solrik beliggenhet med utsikt mot Skeikampen og innover Gudbrandsdalen, fortsetter han. Og med den infrastrukturen som er bygget i området, kan vi med rak rygg og fast blikk si at her får du ski ut og ski inn, enten du har langrennsski, alpinski eller snøbrett mellom deg og snøen.

Storslagent
Selv om veien fra dalbunnen og opp til Mosetra ikke er lang, må turen opp ha vært strevsom for både folk og fe. Veien er bratt. I løpet av noen ganske få kilometer klyver og bukter stien seg over 500 meter til værs. Veien til fjells med buskapen om våren må ha kostet. Men når folket endelig kom opp og kunne rette ryggen, var belønningen stor – for maken til utsikt og overblikk skal man lete lenge etter. Nå er slitet borte, men belønningen er like storslagen. Fra en hytteveranda eller stuevindu i dette området vil du ha utsyn over skogkledde lier, perlemorskimrende høyfjell, blinkende vann og pulserende liv i dalbunnen, der veien nordover slynger seg som den har gjort i uminnelige tider. Helt på kanten Naturen den andre veien er like storslagen. For fra Mosetertoppen er det ikke langt til fjells og åpent bølgende snaufjell. Med gode skiløyper på kryss og tvers i det vakre landskapet, er det bare å smøre skiene og komme seg ut. For flere og flere er en tur på sykkel over fjellet og tilbake til Lillehammer blitt en kjær helgesyssel.

I forlengelsen av Gondolen
Utbyggingen av Mosetertoppen henger nøye sammen med byggingen av Gondolen, forteller Stein Plukkerud. – Alt er en del av den store planen som skal sørge for at Hafjell i generasjonene som kommer vil fortsette å være en levende og spennende destinasjon – både vinter og sommer. Gondolen bringer mer aktivitet, flere mennesker og flere muligheter. Utviklingen av hyttefeltene på Mosetertoppen gir alle som ønsker det en mulighet til å bli en del av dette storslåtte og mangfoldige prosjektet.

Albuerom
Utbyggingen av Mosetertoppen vil skje med nennsomhet og ærbødighet. Hver og en av de 350 hyttene vil bli bygget i et område som er en del av et eldgammelt kulturlandskap. Her har folk og fe ferdes lenge før Birkebeinerne Torstein Skjevla og Skjervald Skrukkas i 1206 brakte kongsemnet Håkon Håkonsen trygt gjennom bygda og dalen, fra Østfold til sikkerhet i Nidaros. Det er et stort ansvar å forvalte denne arven, og det er et stort ansvar å sørge for at også fremtidige generasjoner skal kunne se på det som skjer i området i dag som en videreføring av en stolt og lang historie. – Det er et mål at alle de fremtidige hyttene skal gli inn som en naturlig del av dette landskapet, forteller Plukkerud. – Det skal føles åpent og privat på samme tid, fortsetter han. Derfor er tomtene lagt ut i terrenget på en måte som sørger for at du som hytteeier vil føle at hytta er en del av naturen og fjellet i ett uttrykk som i minst mulig grad fremstår som en hytteby som presser seg frem og dominerer landskapet. – Vern av landskap og vegetasjon vil være viktige elementer i reguleringsplanen, og alle de hensyn som må tas for at Mosetertoppen skal i stor grad bevare sitt autentiske preg vil får fremtredende oppmerksomhet under hele utbyggingen, forsikrer han. Samtidig smertelig klar over at utviklingen og utbyggingen vil prege områdene for til slutt å fremstå som ett nytt menneskeskapt kulturlandskap.

Alt lagt til rette
– Mosetertoppen er ikke et «fremtids-prosjekt», påpeker Stein Plukkerud. Arbeidene med full infrastruktur i området, med vei, strøm, vann og kloakk er godt igang.
– Skal du kjøpe fritidsbolig, velger du enten å kjøpe fra fortiden, eller for fremtiden, sier Stein Plukkerud. Velger du å kjøpe for fremtiden, ja da skal du velge Mosetertoppen og Hafjell.

En skal ikke begi seg mer enn noen meter inn mellom trærne på oversiden av Gondoltoppen før mylderet og travelheten i alpinanlegget stilner helt.

Her er det et nesten gjensnødd scooterspor som viser vei mellom storvokste, ærverdige granlegger. Sporet følger den gamle setervegen fra Mogårdene, forbi Mosetra og innover fjellet til Hita - fjellsetra.

Etter en snau kilometer åpner landskapet seg. – Mosetra, sier Einar Moe, kort, før han staker seg noen meter lenger inn på seterlykkja. Han er en av tre grunneiere – ham selv, Johannes Svegården og Erik Hunder – på Mosetra og forvalter en arv som strekker seg mer enn 450 år bakover i tid. I bakkene her har minst 15 generasjoner før ham vandret og slitt og nyttiggjort seg det naturen har gitt. De forholdt seg til utmarka på en bærekraftig måte flere hundre år før begrepet var oppfunnet, sier han. Et par små husklynger og skigarder som deler av det åpne landskapet vitner om at det er flere gårder som regner Mosetra som sin heimseter. – Mosetra har sannsynligvis vært i familien siden før 1550, men den er nevnt for første gang i matrikkelen for 1668, forteller han. Og selv om det ikke ser sånn ut fra utsiden, er eldhuset til Johannes Svegården ett av de aller eldste husene i hele bygda. – Det er bare ytterkledningen som er ny. Døra er fortsatt like lav og vinduet like knøttlite som for flere hundre år siden, forklarer han. På innsiden er det gamle laftetømmeret like fint.

Det vanskelige valget
Rett på sørsiden av skigarden som omkranser hele seterlykkja stikker Einar Moe skistaven ned i et gapende sort hull i snøen. – Oppkommet her fryser aldri, sier han. Uansett hvor kaldt det er og hvor dyp snøen ligger er det alltid åpent, friskt vann her. Lenger opp på vollen ligger eldhuset på hans del av setra. – Det var far min som satte opp dette i årene etter krigen, forklarer han. Mest for å huse karene som jobbet i skogen. Det var langt å gå opp, og de bodde her hele uken og var kun hjemme i bygda i helgene. Huset og den beskjedne stallen som huset tømmergampene ligger helt øverst i setergrenda og har en fantastisk utsikt over dalen og opp mot Skeikampen. Einar Moe lener seg tungt på stavene. Det har ikke vært et lett valg å selge unna en god del av sine forfedres land, og tenke på at det skal overtas av fremmede hytteeiere. Og i dette vakre landskapet river tvilen og ansvaret i ansiktet hans. – Heldigvis lar vi et betydelig areal på og rundt den gamle setra ligge urørt. Likevel håper jeg de som har ansvaret her vil selge til mennesker som forstår å verdsette dette gamle kulturlandskapet og arven etter de som har slitt her i alle disse årene, sier han lavt. Nesten til seg selv.

Nye tider
Einar Moe har nesten – men bare nesten – klart å overbevise seg selv om at det er god forvaltning å selge unna når markedet er som det er og verdien av skogteigene og liene er blitt så uforståelig høy. – Ikke vet jeg om en blir noe lykkeligere av dette, sier han. Men vi får antagelig en litt større frihet. Smilet hans kaster skyggene av fortiden vekk. Han retter ryggen og legger av gårde videre innover. – Hver generasjon må forvalte etter de mulighetene som ligger der, sier han. Min far hadde minner som jeg ikke kunne dele. Mine barn har ikke de bilder som jeg har inni meg.

Historiefortelleren
Einar Moe er full av historier og minner. Og han blir flirfull når han forteller små anekdoter om vennskapelig småkrangling og erting mellom folket på gårdene. Det skinner gjennom at naboene på Mosetra er vel forlikt, nå som før. Men det er også brennsikkert at en skal ikke gjøre rare krumspringet før en har en får sitt pass velfortjent påskrevet – til fornøyelse for alle kommende generasjoner. En god flause blir aldri glemt. Det er vel sånt som må til i kampen for å overleve.

Det var fôrproduksjon flere steder - på gården, på setrene og på slåtter, som er områder i fjellet som ikke er gjerdet inn. Folket på Mo hadde slåttene sine helt inne på Nyskolla. Fôret ble kjørt til gards på førjulsvinteren – lunnmork-kjøring – så snart myrer og fjellvatn var frosset til og det var snø nok for sledaføre. Først måtte fôret fra Mosetra kjøres ned så låven der ble tømt. Nyskolla ligger så langt inn på fjellet at det ikke var mulig å nå både frem og tilbake til bygda på samme dagen. Karene bodde derfor på Mosetra, dro derfra nattestid og var ikke tilbake på Mosetra med lass før seint på kvelden. Så var det å få høyet inn i den tomme låven, spandere på seg – og ikke minst hestene – en hviledag før de igjen la turen inn over til Nyskolla.

Seterlivet
Seterdrift er ikke en veldig gammel driftsform. De første inngjerdede områdene utenfor garden hadde verken hus for folk eller fe. De ble kalt «stuler», som er avledet av «stodul» som betyr «stå». Dette var ganske små områder hvor buskapen etter dagens gjeting ble samlet og sto natta over. Det var rovvilt da som nå. Etter hvert utviklet setergrendene seg med eldhus, fjøs og løer. Setra nærmest gården kalles heimsetra. Lenger inn anla gardene fjellsetre. Mogårdene har en fjellseter som heter Hita. Historien forteller at bonden på Mo bestemte seg for å finne et sted i fjellet hvor han kunne anlegge fjellsetra si. Han slang en hit laget av skinn– som er bygdemål for sekk – på ryggen og la i vei innover fjellet. Han fant et sted han mente kunne passe, satte fra seg skinnhita og sa: «Hit er jeg kommet, her setter jeg hita mi og Hita skal setra hete». Dette hørte de underjordiske - haugfolket - som rådde grunnen der. Det kom til et skikkelig basketak som bonden vant. Haugmannen ruslet tilbake til haugen sin mens han mumlet: «Bitter sterk Hitmann.» Navnet på setra var bekreftet.

Historieskaperen
Gardbrukeren fra Moe er mer enn det som møter øyet. Som Cand. Mag. I statsvitenskap fra Blindern har han mer å by på enn traktorkjøring og et godt håndlag i lamminga. Som ordfører i bygda på den tiden da spørsmålet om alpint riksanlegg sto på dagsorden, var han en ivrig pådriver for å børste støv av de gamle planene om alpinanlegg i Hafjell. – Næringsutvikling var en stor drivkraft for meg forteller han. Det var en lang og kronglete prosess, minnes han. Men ordfører Moe og kommunen lykkes, og da kulturministeren åpnet anlegget i 1988, markerte det innledningen på en helt ny tid for Hafjell og Øyer kommune. – Jommen har vi lykkes, sier han. Alpinanlegget er det 3. største i Norge, og det største med norsk eier. Banken har alltid vært en god eier og samarbeidspartner understreker han. Nå er hundrevis av mennesker sysselsatt i alpinanlegget og i alle bedriftene som har tilknytning til anlegget.